Når man kommer kjørende oppover kraterkanten gjennom vill og uberørt tropisk skog, ser enorme flokker bavianer løpe langs veien, og høre lyder fra dyr du ikke kjenner, ja da vet du at du befinner deg en helt spesiell plass. Å se trær og planter som har fått vokse fritt i årtusener i dette klimaet, er en opplevelse i seg selv
Men spar pusten til du kommer til toppen. Her venter den mest storslagne utsikten jeg noen gang har sett. Samtlige i reisefølget mistet pusten, ble svimle, fikk tårer i øynene. Det finnes ikke ord for å forklare hvor vakker denne opplevelsen var – men jeg kan prøve. Kjenn allerede etter, for idet du leser dette er det som om du har fått et slag i mellomgulvet, og en eksplosjon av endorfiner i hodet. Om det er mulig, prøv å forestill deg at du for første gang ser noe som er helt annerledes enn noe du har sett før. Et område så flatt og stort at du nesten ikke ser til andre siden. Men samtidig så frodig, grønt og blått at skyene speiler seg i bakken. Du kan så vidt se elefantene gresse 600 meter nedenfor føttene dine, og du vet at dette landskapet, dette urplatået er helt unikt i denne verden. Det føles som om man trer inn på hellig grunn. Og det er kanskje nettopp denne følelsen som slo oss alle, når vi sto der og gispet etter pusten med tårer i øynene.
Vi hadde booket oss inn på Sopa Lodge i to netter, og skulle feire nyttårsaften her når vi kom, og reise ned i krateret neste dag. Sopa skal jeg skrive om i vår store hotellguide senere, men det er uansett allerede verdt en anbefaling. Å spise middagen på kraterkanten, 2400 meter over havet, og vandre ut med en drink i hånden og nyte stjernehimmelen over Ngorongoro etterpå. Det kan ikke finnes mye bedre.
Vi kjørte ned i krateret i 0830 på 1. Nyttårsdag. Allerede før vi kom gjennom den tette skogen, fikk vi møte de første dyrene. Plutselig stoppet bilen vår, og en stor flokk med zebraer kom løpende gjennom skogen. Med vinduene oppe, og tåkedisen lavt i skogbrynet, kunne vi høre den dype pusten fra sterke zebraneser. Raskt løp de forbi bilen vår, og det var som om tiden sto stille, som om vi var i en eventyrverden. Vi var trollbundet.
Nede i krateret åpenbarte det ene dyret etter det andre seg. Og ikke minst et helt utenkelig landskap. Å kjøre rundt i rød jord, med høye kratervegger overalt rundt deg, et landskap som alltid forandret seg med horisonten, men likevel alltid var like flatt. Det er noe med fargene her på kraterbunnen, noe som jeg aldri har sett før. Og de evigvarende slettende der de utenkeligste dyr står flokket sammen, eller bare som små, ensomme statuer helt for seg selv. Å se alle de dyrene på en plass, føltes helt ute av kontekst. Jeg tok meg flere ganger i å tenke at dette ikke kunne være virkelig – at det måtte være noe kunstig, en slags dyrehage over det hele. Å se dyr så tett på i sitt helt naturlige miljø overgikk min virkelighetsoppfatning. Vi fikk se alle de store, foruten leopard. Vi hadde løver en armlengde unna, vi kunne klappe på elefantene, og bade med flodhester. Det hele var så fantastisk at jeg fremdeles sitter igjen med følelsen av at det hele var en stor drøm. Det går ikke an å beskrive opplevelsen vår, dette er bare noe man må oppleve selv. Så har ikke du Ngorongoro på listen over besøk i år, så er det bare å skrive det opp! Det kommer du aldri til å angre på!
